Etter Muhammeds død i 632, vokste islam frem som en verdensreligion og som grunnlaget for et verdensimperium, kalifatet.
Det sier i hvert fall historiebøkene.
Innen forskningen har det imidlertid lenge vært kjent at det i alle fall er et svært alvorlig problem med islams grunnhistorie: Det finnes ingen kilder fra 600-tallet som kan bekrefte det. Beduinene var jo analfabeter……
Alle beretningene om Muhammed fra Mekka, om åpenbaringen av Koranen, om de første kalifene og om den muslimske erobringskrigen kommer fra en mye senere tid.
Kort sagt: Bare 200 år etter Muhammeds død vet de plutselig hvordan han klippet skjegget, hvordan han mottok åpenbaringer fra erkeengelen Gabriel og hvordan han ba om en tannpirker på dødsleie.
Det er god praksis å gi forrang til de eldste kildene. Men hva skjer egentlig hvis vi ser bort fra de yngste kildene og lar de eldste komme til orde? Så som armenske, greske, syriske m.fl.?
Et forskningsinitiativ med opphav i Tyskland, har de seneste 20 årene tegnet konturene av en helt ny islamhistorie, med basis i disse eldste skriftene.
Kanskje det hele ikke begynte med en profet hvis lære ble grunnlaget for et imperium?
Kanskje det begynte med et imperium hvis ledende menn søkte en profet?
Kanskje ble et arabisk-kristent imperium etablert først, på ruinene av et Perser-rike som ble beseiret av en bysantinsk keiser, og så ble islam utviklet som imperiets samlende, statsbyggende ideologi?
Vi får ta den saken i et nytt foredrag senere –
Ordet reconquista betyr gjenerobring og viser til det som skjedde i Spania i middelalderen.
Den gang, da de kristne i den nordlige delen av halvøya organiserte en befrielseskrig. De første 400 årene var nok en ren overlevelseskamp – mot islamsk besettelse. I året 711 hadde berbere og arabere invadert og besatt neste hele halvøya. Det var ikke en folkevandring!
Ordet reconquista – gjenerobringen – nevnes ikke i datidens kristne kilder, der brukes i stedet «tapet av landet». Ordet ble først lansert på 1800-tallet og var et omstridt emne blant historikere. Et synspunkt var at islam i Spania hadde utvist en spesielt blomstrende kultur og at kristne og muslimer praktiserte convivencia – å leve sammen. Dette «samliv» forsøkte man å begrunne med at de kortsiktig kunne slutte fred og knytte praktiske forbindelser, økonomiske og politiske. Dette er et, blant flere holdepunkter, som også nåtidige skribenter og filminstruktører benytter til en uholdbar skjønnmaling av islam.
Her er noen som har et annet syn på historien:
José Ortega y Gasset (1883 -1955 ) var en spansk filosof, sosiolog og han grunnla tidsskriftene España (1915–1924) og Revista de Occidente (1923). På samme tid deltok han ved utarbeidelsen av den spanske forfatningen. Under inntrykk av Weimarrepublikken skrev han det sentrale verket La rebelión de las masas (1929). (Massenes opprør).
Fra 1910 til 1936 var han professor i metafysikk, logikk og etikk i Madrid, fra 1936 til 1945 levde han i eksil i Frankrike, Argentina og Portugal. Han hevdet at det først og fremst var de mange brudd, og ikke kontinuitet i landets fortid. Han betvilte at det var en samlet gjenerobring, bare med mange pauser. Kampen kunne ikke strekke seg over flere århundrer.
Et noe annet syn på gjenerobringen hadde historikeren Claudio Sanchez Albornoz (1893-1984). Han var en eminent historiker av den spanske middelalderen, statsmann og en leder for den spanske republikanske eksil-regjeringen (39-75) mens Franco styrte i Spania. Han mente at nettopp den langvarige kampen mot islam hadde frembragt en nasjonal karakter og en motstandsvilje, som spredde seg i flertallet av den ikke-adelige befolkningen og en motstandsvilje, som kun ble forsterket av den ekstreme grusomhet som herskerne i Al Andalus gang på gang utsatte innbyggerne for.
Middelalder-spesialisten James Powers har samlet en rekke spanske historieforskeres kildestudier og fremhever nettopp borgermilitsenes store betydning både i kampen mot islam og i de kristne kongerikenes interne politikk. I boken «A Society Organized for War” (den kan leses på internett) henviser han til et eksempel fra Aragon, hvor kong Jaime I overfor sin regjering truet de gjenstridige adelige med å bruke den lokale militsen dersom de ikke gjorde som han sa.
Torben Snarup Hansen er Historiker med spesialitet på den Spanske middelalder. Han er Lektor på Universitetet i København. Han er hovedkilden til dette kåseri.
Folkevandringene gjennom tiden…..
Først litt om Visigoter, som var et germansk folk. Visigotene var den vestlige grenen av goterne. Romania. Den østlige grenen var østrogotene. (skandinaver). Rundt 370 brøt visigotene opp fra Dacia (Romania) på grunn av hunerne og fikk som romernes forbundsfeller slå seg ned på Balkanhalvøya. Under trykket fra hunerne presset visigoterne på selve Romerriket, og ledet av kong Alarik trengte visigotene inn i Italia og erobret Roma i 410. Snart etter dette døde Alarik, visigoterne forlot Italia. Rundt 415 grunnla visigotene et rike i Sør-Gallia og Spania, og deres kultur smeltet sammen med den ibirisk-romerske. Under vandringen vestover hadde de blitt eksponert for kristen forkynnelse og gått over til den arianske kristendommen.
Visigoternes kongedømme rundt år 415, og vandringen fra ca år 370.
Arianismen og dens teologiske lære er først tilskrevet Arius (ca. 260-336 e.Kr.). Han var en kristen prest i den egyptiske byen Alexandria. Arius' lære. Hans tilhengere kalles arianere Den arianske ideen om Jesus Kristus bygger på den forståelsen at Gud er evig og har alltid eksistert, men Guds sønn ble født og har derfor ikke alltid eksistert. Katolsk lære er om treenigheten.
Arianismen ble fordømt av det økumeniske konsilet i Nikea i 325, men det varte lenge før den forsvant.
Goterne skapte Europas eldste nasjonalstat. De gikk i løpet av vandringen over til arianismen.
Basilica San Juan de Baño, oppført i 662 ligger i Palencia (mellom Valladolid og Burgos).
På begynnelsen av 500-tallet mistet visigotene landet nord for elven Garonne til frankerne, og visigoternes tyngdepunkt flyttet seg derfor syd for Pyreneene og Toledo ble deres hovedstad. På slutten av 500-tallet gikk de over til katolisismen og i januar 587 ga Kong Reccared avkall på arianismen til fordel for katolisismen, den største enkelthendelsen i hans styre og et vendepunkt for vestgoternes Spania. Strid mellom stormennene på den ene siden og konge og kirke på den andre gjorde riket til et lett bytte for araberne (maurerne) som invaderte Spania og slo visigoterne avgjørende i 711.
Invasjon i året 711.
I årene etter 630oppsto en arabisk erobringsbølge fra et sted mellom Persia og egypt. den stormet mot alle fire verdenshjørner! I 711 traff den Hispania og Visigoterne.
Alt har en forhistorie den gang som nå! Maktbegjær og penger.
Kong Witiza hersket på tyrannisk vis og i motsetning til de kristne skikker. Han myrdet sine konkurrenter. Et eksempel er at han fulgte vanen til arabiske herskere og «levde i flerkoneri og med konkubiner». Som krønikeskrivere i senere tider oppsummerte det, lærte «Witiza den onde» hele Spania å synde.
Roderik, sønn av en konkurrent, samlet seg en hær i respons, møtte kongen i slag og beseiret ham. Kilder varierer om når Witiza kan ha blitt avsatt og når han ble drept, 708, 709 eller 710. Men ifølge historien ble han tatt til fange og Roderik sikret hevn ved å blinde kongen og fengslet ham på samme måte som han hadde gjort med Roderiks far. Witiza døde rundt ett år senere.
Roderik skal ha vært den siste vestgotiske kongen fra 709 til 711. Han etterfulgte Witiza på tronen og hersket fra Toledo. Hans nederlag og død i slaget ved Guadalete for den maurisk-muslimske Tariq Ibn Ziyad var et kritisk vendepunkt som førte til den muslimske erobringen av Iberia i det etterfølgende tiåret.
På grunn av dette som en fortelling med enkel avslutning og klar moral, blir troverdigheten i alle dens detaljer ofte betvilt. Men hvor historien slutter og legenden begynner er vanskelig å fastsette. Det som er klart er at Witiza mistet tronen sin til Roderik under en borgerkrig blant vestgoterne. Dette skapte kaos i landet. Partisaner av Witiza inviterte så muslimske styrker inn på Den iberiske halvøy for å hjelpe dem i å beseire Roderik og i å få tilbake tronen.
Roderik ble beseiret i 711, men muslimene gikk over til å erobre Iberia for seg selv. Over tid skulle den eneste effektive styrken mot dem vise seg å være Pelayo, sønn av en av Witizas konkurrenter.
Covadonga i 722.
Pelayo ble leder for en liten gruppe krigere som vant kampene i fjellene
11 år etter erobringen i 711 reiser det seg en opprørsfane i Spanias nordvestlige hjørne. Her hadde guvernøren i Cordoba utstasjonert en gruppe berberkrigere. Både latinske og arabiske dokumenter forteller om en organisert kristen motstand i provinsen Astorias. I 720 ble det her etablert et lite samfunn som ble til et lite kongerike. Fra dette utbredde det seg blant de kristne i en smal landstripe fra Atlanterhavet til Barcelona en kampvilje rettet mot okkupasjonshæren. De fikk mot til å slå tilbake mot denne fremmede makt som påla dem ydmykende og tunge avgifter. Gjetere og bønder i Kantabria og tre småstater ble dermed løsrevet fra arabisk overherredømme. Navarra, Aragon og Katalonia.
Begynnelsen på det som ble til reconquista var et slag ca 50 km sydøst for byen Oviedo. Stedet heter Covadonga. Her tørnet en straffeekspedisjon fra guvernøren sammen med lokale kristne. Pelayo, som hadde vært sammen med kong Rodrigo, men flyktet nordover etter at Rodrigo falt i 711.
Pelayo ble valgt til leder i den pressede situasjonen. Han ledet en liten gruppe krigere som vant kampen i fjellene. Med styrket prestisje kunne han fortsette motstandskampen.
Nyheten om seieren i Covadonga og berbernes flukt, oppmuntret tvilende kristne til ytterligere motstand.
Det var tre faktorer som sammen virket til de kristnes fordel og til arabernes disfavør.
For det første. Det arabiske herrefolk hadde tatt det sydlige Spania med fruktbart landskap, noe som hadde skapt komfort og velstand for araberne, dette kom ikke berberne til gode. De var sendt til nord. I nord var det tørke og hunger katastrofe. I tillegg var det mange opprørske vantro og de holdt i tillegg griser. Berbernes kamp mot araberne spredde seg til Marokko og det tok flere år før oppstanden ble knust.
For det andre ble tusenvis av arabiske krigere sent fra Syria og det kom til innbyrdes blodige kamper mellom Qais-klanen fra Syria og Kalb-klanen fra Jemen.
For det tredje foretok Cordoba-guvernøren flere plyndringsfelttog inn i Frankrike. I 732 kom de helt opp til Loire, plyndret kirker og klostre. Men på tilbaketuren ble de tatt og drept av Karl «Martell»/hammeren – farfar til Karl den store. Og i 759 ble okkupasjonen presset ut av Syd-Frankrike og deretter trengte franskmennene inn i Katalonia.
Den arabiske ekspansjonen var stoppet.
Emirat til kalifat
Umejjadene eller Omeyyadene - var et arabisk kongedynasti fra 600- til 900-tallet e.Kr, som gjorde store erobringer, og som var det første kalifatet som ikke nedstammet direkte fra profeten Muhammed.
Umajjad er faktisk navnet på en annen gren av samme stammen som profetens, nemlig Quraish. Det arabiske umajjad-kalifatet var det femte største imperium i historien og det tredje største sammenhengende imperiet. Damaskus var hovedstaden.
I 749 blir Omeyyadenes kalifat styrtet av opprørere, Abbasidene, fra østlige Persia.
Abbasidene var en islamsk herskerfamilie som var etterkommere av profeten Muhammeds eldste onkel Abbas (566–652). De etablerte det tredje islamske kalifatet i 750, da de tok makten fra ummayadene. De flyttet først det islamske rikets hovedstad fra Damaskus til Kufa, i dagens Irak. I 762 grunnla de Bagdad, som ble hovedstaden i riket. Riket ble dermed mer østlig orientert. Under abbasidenes storhetstid var Bagdad et sentrum for vitenskap og perioden beskrives som islams gullalder. Abbasidekalifatet varte i over fem hundre år, fra 750 og fram til 1258.
Den mest berømte abbasidekalifen var Harun al-Rashid, kjent fra Tusen og én natt.
Selv om dette ble regnet som en gullalder krympet kalifatet ettersom andre dynastier brøt ut med territoriell kontroll over store deler av det tidligere abbasidekalifatet.
Allerede i 756 tapte de de spanske områdene andalucia, til ummayadene, og fatamidene tok over store deler av Nord-Afrika på 900-tallet.
Det store abbasidekalifatet tok slutt da mongolen Hulagu i 1258 tilintetgjorde kalifatet i Bagdad. Abbasidene flyktet deretter til Egypt, med Kairo som hovedsete. Herfra fortsatte de å holde på kalifverdigheten, inntil landet ble erobret av de osmanske tyrkerne under Selim 1. Han førte den siste kalif av abbasidenes ætt som fange til Konstantinopel. Selim 1 overtok deretter selv kalifverdigheten 1517.
Abdarrhaman flykter til sin mors klan i Marokko - omeyyadene levde videre.
Alle menn av Omeyyade-klanen ble myrdet i 750 - Èn slapp unna- Abdarrahman, han flyktet til sin mors klan i Marokko. I 755 organiserte han et vellykket plyndringstokt og i 756 proklamerte han seg som emir og løsrev Al Andalus fra Abbasidenes imperium. Han delte Al Andalus opp i 773 distrikter, 560 med arabere og 213 med kristne – dette dannet grunnlaget for skatt og avgifter.
I 788 overtar hans sønn som emir og setter i gang «sommertokt»: 1: plyndre kristne områder, 2: fange slaver 3: svekke den kristne fienden ved å ødelegge hus og kornåkre.
Men Astorias oppga ikke kampen!
Allahs fiender
Allah hadde i koranen allerede avsagt dødsdom over sine fiender,- kapitel 47, vers 4 og i andre hellige tekster. I 850 utbrøt det en blodig skandale i Cordoba. Et stort antall kristne blev halshugget for å ha fornærmet profeten – bl.a. ved å si at Jesus var Guds sønn. Tragedien skapte forlegenhet både hos muslimene og de kristne prester og biskoper. Men denne type terror opphørte aldri – selv i dag forekommer den samme terror.
Kristne og jøder flyktet nordover til de kristne kongerikene. Andre konverterte til islam. Det betød ikke at de ble likestilt med det arabiske herrefolk, som satt på alle verdiene, administrasjon og militæret. For mindretallet av etniske berbere gjaldt nesten de samme vilkår som for konvertittene, de var annenrangs undersåtter. I tillegg fantes det talrikt med slaver. Al Andalus var derfor et skrøpelig konglomerat av etniske grupper, klasser og stender. Det var ikke en nasjon eller et samfunn.
I motsetning til Al Andalus ble samhold og kollektiv identitet styrket på den kristne siden. I Ovideo og deretter i Leon holdt kongene hoff – om en i beskjeden størrelse, men som kopi av fortidens gotiske monarkier. Samtidig ble de oppmuntret av høyere makter – da apostelen Jacob – Jesus disippel ble utnevnt til Spanias skytshelgen. Hans grav var funnet i «stjernemarken» - Compostella – det ble bygget kirke og pilgrimmer strømmet til fra hele Europa.
Under et slag mellom de kristne og emirens hær i 844 ble Santiago sett ridende over himmelen, og myten og kulten fikk stor betydning for krigernes moral. I arabiske skrifter kalles kristne konsekvent som Allahs fiender og vantro. I de første 300 årene av den arabiske besettelsen var den kristne befolkningen størst. De var dhimmier, som skulle betale en avgift for å beholde livet.
Nå for tiden – møtes Spanias konge og statsminister i juli til festgudstjeneste i byens katedral for å minnes og hedre at Santiago ble sett på himmelen i 844 og med det bidro til seier. I kirken er det en skulptur som forestiller Santiago matamoros – som en ridder som knuser en muslim under hestens hover. Nåtidens spanske muslimer klaget i sin tid over denne seremonien i katedralen til kong Juan Carlos, som høflig svarte at intet vil bli endret ved denne gudstjeneste.
De kristne innbyggerne vedtok flere nye lover og retningslinjer som ble godkjent av kongen. Eksempelvis ble det flere steder fastslått dødsstraff for voldtekt. Og etter en generell europeisk reform av kirken ønsket biskoper og prester å gi kvinnene frihet til selv å avgjøre om de ville inngå ekteskap. I 1215 besluttet et kirkemøte omsider at gifte-seremonien i kirken kun var gyldig dersom kvinnen svarte «ja».
Den konsekvente fordømmelsen av tvangsekteskap og polygami fikk varig virkning og sto i skarp kontrast til kvinners vilkår i Al Andalus. Her var de enten lukket inne i den arabiske overklassens harem, eller underlagt deres menn, brødre eller onkler.
På randen av utslettelse
I 912 kom Abdarraham den 3. til makten i Al Andalus og som sine forgjengere måtte også han nedkjempe opprør og gjenerobre store territorier. Midlene var de samme som tidligere – vold og terror i form av offentlige massehenrettelser med korsfestelser og halshugging. Da han omsider i 929 hadde gjenopprettet sin maktposisjon overalt – erklærte han seg som Kalif – Allahs stedfortreder!
Med maktposisjonen gjenopprettet i Al Andalus – kunne han hente leiesoldater fra Magreb (nord Afrika) og starte ekspansjon nordover.
I 939 angrep han kastillianerne – dette felttoget med ca. 100 000 krigere kjennetegnes især av massemord på sivile, og bl.a. halshugging av 200 ubevæpnede munker i et kloster.
Krigerne var en broket skare. Han hadde i tillegg til berbere og arabere, etablert spesielle enheter med slaver, hovedsakelig fra Øst-Europa. Denne hær bestod derfor av en slag utlendinger. De rykket frem mot Valladolid hvor en tallmessig underlegen kristen styrke ventet. Det ble et ekstremt blodig slag, som kalifen tapte. Mens kampene raste utbrøt det strid mellom berbere, araberkrigere og slavekrigere, som hadde egne offiserer.
En krigslist fra de kristne gjorde det mulig å jage tusenvis av fienden ned i et trangt dalføre hvor de trampet hverandre i hjel eller ble hugget ned. Abdarhaman som selv var i livsfare, hadde flaks og ble reddet. Han flyktet umiddelbart tilbake til Córdoba og lukket seg inn i sitt palass. Fordi de hadde tapt krigen, beordret han korsfestelse og halshugging av tusenvis av sine egne krigere. Han deltok aldri senere i noe felttog.
I UNESCOs spanske hjemmeside kan vi lese at han beskrives som: tolerant, tålmodig, følelsesmessig stabil, utstyrt med sunn dømmekraft, utholdende, pliktoppfyllende og like mye arabisk som europeisk (!).
På randen av utslettelse. I 912 overtok Abdarrhaman den 3. makten og erklærte seg i 929 som kalif.
Etter hans død i 963 – tok sønnen Al Hakam over som kalif frem til 976 og fortsatte krigen mot de kristne. Kalifen tvang de små kristne kongedømmene til å avlevere døtre og søstre til det store harem i Cordoba. Konsekvensen ble at mange avkom hadde blå øyne og rødt hår.
Da Al Hakam døde i 976 var hans sønn og etterfølger bare et barn. Da tok en ung araber ved hoffet over som formynder, regjeringsleder og militær øverstkommanderende. Han ble kjent som Almansor / seierherren.
Behovet for legitimitet ved å føre jihad mot de vantro var viktig for hans krigføring. Han hentet tusenvis av berber-ryttere fra Magreb og med disse gjennomførte han over 50 felttog mot nord.
Magreb - Almansor hentet tusenvis av berber-ryttere fra dette området i Nord-Afrika.
Oporto-Leon, Zamora, Burgos og Pamplona brant han helt ned og rev. Barcelona med omegn ble stormet, plyndret og totalt knust. Det er ubestridt at det handlet om et jihadmotiv. Det samme gjelder ødeleggelsen av Santiago de Compostell i 997 – de hadde ikke noen militær betydning, men religiøs. Da muslimene forlot de rykende ruindyngene, ble kristne krigsfanger tvunget til å bære kirkeklokkene til Cordoba. Her ble de snudd og brukt som kandelabre.
Men de kristne ga ikke opp – gang på gang gikk de til motangrep og Almansor – seierherren måtte gi opp. På et tidspunkt ble han syk og måtte gi opp et felttog mot Navarra. I bærestol satte han kurs mot Cordoba. Han døde i 1002.
Fitna og taifa
Det arabiske ordet fitna betyr splid og fenomenet inntraff med full styrke få år etter Almanzors død. I 1031 ble kalifatet avskaffet og Al Andalus ble oppløst 26 selvstendige småstater – på spansk reinos de taifa (fra arabisk tawaif – fraksjon eller parti). Opprørske berbere antente en borgerkrig i Cordoba – klaner og fraksjoner kjempet mot hverandre. Kristne leiesoldater fra nord ble hentet. Overlevelseskampen mot okkupasjonsmakten var slutt. Men islamsk aggresjon og imperialisme var ikke borte fra jordens overflate. Både muslimer og kristne viste at det fra Marokko kunne komme nye invasjoner.
De muslimske emirene i det splittede Al Andalus var tvunget til regelmessig å betale avgifter til de kristne kongene.
Emiren av Zaragoza måtte årlig betale 20 kg gull til kongen av Navarra.
Sinnet og raseri spredde seg blant «maurerne». Islam var forsvarsløs og årsaken var ikke bare intern kamp mellom statens ledere. I Nordspania var det et system med selvstyrende og bevepnede borgere som sikret de frie kristne overlevelse. Det ga dem styrke til å blande seg inn i muslimenes interne kamp.
Sånn som El Cid - Rodrigo Diaz de Vivar 1040-1099 - Spanias nasjonalhelt.
Det verste eksemplet på jødehat var massakren i Granada i 1066, hvor en rasende folkemengde stormet emirens palass og myrdet den skatteansvarlige og med ham over 4000 andre jøder. Men forfølgelsen av «dhimmier» hjalp ikke, Almoravidedynastiet mistet kampkraften i stadige sammenstøt med de «vantros» hærer.
Almoravidene var et berbisk dynasti som på sitt høydepunkt omkring år 1100 hersket over Maghreb og al-Andalus. Dynastiet startet som en muslimsk asketisk bevegelse rundt 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av 1050-årene ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende det moderne Marokko. Marrakech ble grunnlagt som rikets hovedstad i 1062.
I løpet av 1090-årene ble også al-Andalus (dagens Spania) erobret. Her ble almoravidene ønsket som redningsmenn av befolkningen etter flere tiår med strid og splittelse under de såkalte taifa-kongedømmene.
I 1031 ble kalifatet oppløst og Al Andalus ble splittet i 26 selvstendige småstater - Taifas. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer slutten på almoravidenes herredømme.
Allerede på 1130-årene begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de kristne. Andre trusler mot Al Andalus og Almoravidene dukket opp i Marokko. Konkurransen kom fra en annen berberstamme. En mahadi, en frelser, en selvbestaltet, søkende islamteolog, Ibn Tumart, som preket jihad mot Almoravidene og deres «slappe» holdninger, og mot alle muslimer som avviste hans budskap. Bevegelsen kaltes Almohadene, og fikk stor tilslutning i Marokko. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme.
Almohadene var mer fundamentalistisk islamske enn sine forgjengere, og behandlet religiøse minoriteter, dhimmiene, svært dårlig i Al-Andalus, det mauriske Spania. De var fanatiske og kompromissløse i praktiseringen av den islamske tro. På få år erobret de hele Magreb fra almoravidene.
Den 16 juli 1212 utkjempet muslimer og kristne slaget ved Las Navas de Tolosa (en liten by ca 6 mil nord for Jaen). De kristne omringet fienden og de muslimske soldatene deserterte fordi kalifen hadde behandlet dem brutalt. Han måtte flykte fra slagmarken. Etter 500 års okkupasjon knekket de kristne ryggen på islam i Spania.
(Al Qaida og Islams stat beklager dette tapet av Allahs eiendom og truer med ny erobring og med halshugging av nåtidens «vantro» spanjoler.)
I 2012 laget det spanske postvesen et frimerke til minne om denne seieren.
Alle de kristne, som siden 1147, hadde kommet under deres herredømme, fikk kniven på strupen: enten konvertere til islam eller miste hodet, eller i beste fall bli utvist på livstid. Var det rart om praktisk talt alle, både kristne og jøder, konverterte til det forhatte islam?
Det sier litt at da Fernando III erobret Sevilla etter 15 måneders beleiring i 1248, fant han ingen kristne der som kunne overta ansvaret for styringen av byen.
Las Navas var nok islams Waterloo i Spania - dette ble starten på den «hurtige gjenerobring» - allerede i 1236 hadde Fernando tatt Cordoba. Han tvang muslimske krigsfanger til å slepe de store kirkeklokkene fra kirken i Santiago de Compostella tilbake. Etter 1248 medførte opprør fra muslimer til utvisning.
Granadas fall
Starten på Granadas fall var 30 oktober 1340, da kom det til et sluttoppgjør mellom Marokko og det kastiljanske Spania. En Marokkansk jihad mot Spania samlet nær 80 000 krigere. De kom inn via Tarifa – Spanjolene møtte hæren rett nord for byen. De fikk støtte fra Portugal. Muslimene ble nedkjempet og de flyktet til drukningsdøden i havet. Med denne seier satte Spania et punktum for islamsk væpnet invasjon.
Siste kapitel i gjenerobringen startet i 1482. Da var Castilla og Aragon forenet med Isabel og Ferdinands ekteskap. Krigen mot Granada varte i 10 år. Maurerne var svekket av de sedvanlige blodige interne kamper mellom hevngjerrige klaner og ved utgangen av 1491 avtalte den unge emir Boabdil med kongeparets utsending om å overgi Granada. Den 2 januar 1492 avleverte han nøklene til Ferdinand. Først da forsto innbyggerne at de «vantro» hadde tatt makten.
Granadas fall - overgivelsen av byens nøkler til Ferdinand.
Denne dagen – el dia de la toma – feirer byen stadig med en offisiell minnehøytidelighet.
Utvisning for bestandig
Utvisning av Moriscos (spanske kryptomuslimer)- i årene fra 1609 til 1614.
I Filip den 2 regjeringstid var stadige strider mellom kristne og kryptomuslimer i veien for fred og sikkerhet i Spanias middelhavsprovinser. Han ble i 1598 etterfulgt av sønnen Filip den 3. Han tilstrebet fred med Nederlendene og England og de urolige kryptomuslimene- moriscos. Utfordringene sto i kø.
Først herjet røverbander i fjellene rundt Granada og rundt Valencia.
For det andre var det lokal krig mellom moriscos og kristne i Aragon. Det gikk flere år før militæret fikk satt en stopper for kampene.
For det tredje opplevde lokale myndigheter sammensvergelser som forberedte drap på ledende personer og væpnet oppstand. Kryptomuslimene hadde kontakt med nordafrikanske pirater, disse foretok nattlige angrep mot kystbyene. Dette var en alarmerende utvikling.
9 april 1609 vedtok Filip 3 at Moriscos som var etterkommere av Spanias muslimske befolkning som hadde konvertert til kristendommen på grunn av tvang eller ved kongelig resolusjon tidlig i det 16. århundre skulle utvises.
Utvisning for bestandig. Årene fra 1609 til 1614. I Filip den 2.s regjeringstid var den stadige striden mellom de kristne og kryptomuslimene (moriscos) i veien for fred og sikkerhet i Spanias middelhavsprovinser. Gjennom en rekke dekreter i perioden utviste kronen systematisk disse kryptomuslimene (moriscos).
Samlet ble over 300 000 utvist.
Siden spanjolene kjempet kriger i Amerika, følte de seg truet av tyrkerne som raidet langs den spanske kysten og av to tidligere Morisco -opprør, i århundret siden islam ble forbudt i Spania. Utvisningene var en reaksjon på et internt problem med det utstrakte spanske imperiet. 1609 til 1614 utviste kronen systematisk Moriscos gjennom en rekke dekreter som påvirket Spanias forskjellige riker, med varierende suksessnivå. Murcia, Valencia og Aragon samlet ca. 300 000 som ble utvist.
Den siste masseforfølgelsen mot Moriscos for krypto-islamsk praksis fant sted i Granada i 1727, og de fleste av de dømte fikk relativt lette straffer.
På slutten av 1700 -tallet ble innfødt islam- og Morisco-identitet ansett for å ha blitt slukket i Spania.
Men de er i dag kommet tilbake til Spania og Europa!
